Ovenfor kan du se en video som er laget av YouTube-kanalen Paragraf 100. En kanal som tar for seg en rekke ulike temaer som angår nordmenns hverdag. Denne gangen har kanalen tatt for seg det norske barnevernet, og drøfter hvorvidt barnevernet er å anse som en terrororganisasjon.
Til dette har jeg en kommentar.
Vi nordmenn kan undre oss over hvorfor mennesker i den tredje verden velger å få så mange barn. Hvorfor er det slik at folk som lever i ekstrem fattigdom, i områder preget av sykdom og elendighet, velger å få ni unger?
Samtidig er vi ikke like flinke til å undre oss over vår egen situasjon.
Hvorfor velger befolkningen i et land hvor barnevern har utviklet seg til en milliardindustri, å få barn i det landet?
Dersom en tenker litt over dette, kan det fremstå som åpenbart at det ene er like uforsiktig som det andre. Å få barn i et land hvor barna med stor sannsynlighet vil sulte, eller bli tatt av myndighetene, er dårlig planlegging. Det vitner om manglende forståelse for egen situasjon.
Vi nordmenn er gjerne litt naive slik. Vi ser ikke virkeligheten slik den egentlig er. De aller fleste av oss lever våre liv i den irrasjonelle tro at myndighetene våre vil vårt beste. At myndighetene våre er der for å ta vare på oss når det trengs. Få ting kunne vært lenger vekk fra sannheten.
Befolkningen som instrument
Norske myndigheter driter i norske borgere. De driter i deg, og de driter i meg. Politikere og maktpersoner ønsker til syvende og sist bare å mele sin egen kake. Bane seg vei til materielle goder, status og penger. Da spiller det ingen rolle om de må gå over noen lik for å oppnå dette.
Man må jo knekke noen egg for å lage kotelett… (eller hva det heter).
Slik er det i de aller fleste land i verden. En elite sitter på toppen og skal gjøre seg en steik. Befolkningen er bare et instrument som benyttes for at disse elitene skal oppnå sine mål.
Se eksempelvis saken med nordmannen Ole Johan Grimsgaard Ofstad, som ble kidnappet av IS og henrettet. Norske myndigheter ga fullstendig faen. Fordi denne nordmannen var ikke viktig. Han var ikke en del av eliten.
Hadde det derimot vært snakk om en politiker, en direktør, en investor eller en minister, ville himmel og jord blitt satt i bevegelse. Hele NATO ville satt inn alt de hadde og hentet ut personen. Deretter ville de gjort hele det IS-kontrollerte området til et krater.
Men Grimsgaard Ofstad tilhørte ingen slik norsk elite. Han var en såkalt expendable.
Derfor ble han lemlestet og henrettet. I ettertid fikk saken beskjeden omtale i norske medier. Ingen brydde seg. Det var langt viktigere at folk heller fokuserte på fotball og pludrepolitikk.
Slik er det også med barnevernet i Norge. De rammer som hovedregel mennesker i de lavere klassene. Såkalte expendables. Til nå har jeg ikke hørt om at barnevernet har rammet familier i den øvre middelklassen, eller den norske overklassen. Elitene slipper å tenke på sånne bekymringer. Disse har en slags immunitet.
Norge – et klassedelt samfunn
Her i Norge koster det alltid mye penger og ressurser å kjempe mot barnevernet. Hovedregelen er at vanlige mennesker ikke kan vinne mot staten i rettssystemet. Se for eksempel på saken med nordsjødykkerne.
Vanlige mennesker har med andre ord ikke den samme rettssikkerhetn som elitene har. Både fordi det koster veldig mye å hevde sin rett her i landet, men også på grunn av klassebias. Dommere i Norge liker ikke trynet på folk fra arbeiderklassen og underklassen.
Kjører du bruktbil og har feil postnummer, kan du bare glemme å vinne frem i det norske rettssystemet.
Politi, barnevern, helsevesen og offentlig forvaltning har heller ikke særlig mye til overs for arbeiderklassen og underklassen. Noe som kan være ekstra tydelig når disse oppsøker offentlige tjenester som NAV. En god illustrasjon på dette er saken med Line (27), som ble dekket av TV2. En sak som vitner om en vanvittig forskjellsbehandling, samt en maktarroganse uten sidestykke.
Til sammenligning fikk tidligere AUF-leder Eskil Pedersen toppjobb i Nortura, uten verken å ha utdannelse eller kompetanse. Fordi han tilhører eliten. Ikke tale om at Pedersen skulle jobbe med vanlige folk, og stå der og pakke pølser eller kjøre gaffeltruck. Noe som ellers ville vært tilfelle for en vanlig person med den kompetansen Pedersen kunne vise til på ansettelsestidspunktet.
Som vi kan se, er Norge et veldig klassedelt samfunn. Elitene har flere muligheter og rettigheter enn hva folk flest har. Slik har det alltid vært, og vil etter alle solemerker alltid være.
Så, hva med barnevernet?
Barnevernet i Norge er bare ett av mange maktinstrumenter som benyttes overfor befolkningen. Slike maktinstrumenter er en naturlig forutsetning for at en autoritær stat skal kunne betjene elitenes interesser. Andre slike maktinstrumenter er politiet, PST, økokrim, UDI og domstolene – for å nevne noe.
Slik sett er barnevernet bare et simpelt instrument som benyttes for å oppnå et mål. Nemlig kontroll på massene. På samme måte som en kølle bare er et instrument som kan brukes til å denge noen i hodet med.
Folk som blir utsatt for barnevernet blir med andre ord bare dengt i hodet med den kølla som barnevernet er.
Barnevernet får derfor en avskrekkende effekt på folk. Slik en slaveeiers pisk eller kølle har. Noe som etter hensikten skal gjøre folket lydige og føyelige.
Som maktinstrument kan barnevernet selvsagt også brukes til å avstraffe brysomme mennesker. Hvis noen oppfattes som vanskelige, eksempelvis for at de varsler om noe kritikkverdig, kan politiet slå ned dørene deres og barnevernet ta barna.
Med påfølgende medieoppslag om slike hendelser, får hendelsene en avskrekkende effekt. Folk ønsker ikke slike problemer, og unnlater dermed å gjøre ting som kan oppfattes som brysomt for elitene.
Barnevernet er derfor ingen terrororganisasjon, men et instrument som i feil hender kan brukes til å terrorisere. På mange måter er barnevernet litt som en bevissthetsløs golem som blindt lystrer sin herre.
Én ting som kan være verdt å observere, er at ingen mediefolk får problemer med barnevernet. Ingen politikere eller direktører heller. Trolig kan dette være en tilfeldighet. Men det er påfallende.
Norge i verden
Jeg er klar over at det jeg skriver nå kan virke konspiratorisk, og oppfattes som en såkalt konspirasjonsteori. Men det er ikke til å komme fra at alle samfunn i hele verden har slike interne maktstrukturer.
Uten disse strukturene ville ikke nasjonalstaten som entitet vært mulig. Folket må disiplineres og avskrekkes med religion og maktutøvelse. Noe som i enkelte deler av verden skjer gjennom offentlige henrettelser. Folket må også underholdes med brød og sirkus. Da spiller offentlige henrettelser en dobbel funksjon, både som avskrekkelse og underholdning.
Norge er som kjent bare en flytur unna disse landene. På flere måter. Vi er bare et land vi også.
Et land hvor pisken er byttet ot med barnevernet. Hvor Stasi er byttet ut med PST. Hvor offentlige henrettelser er byttet ut med offentlige karakterdrap. Men ikke for det, norsk politi kan fortsatt komme hjem til folk og gi dem en omgang hvis det passer seg. Noe som ofte er tilfelle når folk klager til Spesialenheten for henleggelse av politisaker.
For den som vil lese mer om disse sakene, er det bare å be om innsyn i klagesakene via einnsyn.no. Husk å be om såkalt merinnsyn, slik at du får lese saksdokumentene hvor navn og sånt er sladdet vekk. Det er nemlig utrolig hva politiet finner på her i landet.
Men vanlige mennesker har som kjent ingen reell klagemulighet.
Barnevernssaker fra domstolene kan hvem som helst (prinsipielt sett) be om innsyn i. Forutsatt at man også her ber om såkalt merinnsyn – hvor alt som kan identifisere de involverte partene er sladdet vekk. Noe publiseres også på Lovdata, men det er en betalingstjeneste.
Hvis domstolene forsøker å avfeie begjæringer om innsyn, og begrunner dette i at folk kan lese avgjørelsene på Lovdata, er det bare å svare dem at det ikke skal være nødvendig å måtte gå via kommersielle aktører for å hevde et lovfestet rettskrav på innsyn. Et rettskrav som attpåtil er nedfelt i Grunnloven § 100.
Bruker alle unnskyldninger
Barnevernet i Norge er flinke til én ting. Nemlig å finne unnskyldninger og påskudd for å agere.
Har du hatt en turbulent ungdomstid, har du røyket hasj, har du (eller har hatt) en diagnose, er du tidligere straffet for noe, har du feil meninger, har du feil venner, snakker du for sakte, ser du dum ut, har du en eksentrisk stil? I så fall er alt dette grunn nok til at barnevernet kan feste sitt klamme grep rundt deg og fog familien din.
Ofte trenger de ikke engang en slik grunn. Det holder at en ansatt i barnevernet eller kommunen ikke liker trynet ditt.
Uansett hva, så vil barnevernet alltid finne en grunn. Eller noe de kan konstruere en grunn av. Ikke umulig dikter de bare opp noe.
Jeg har selv snakket med tidligere ansatte i barnevernet, som har fortalt litt om sine egne opplevelser fra innsiden av etaten. De forteller at det finnes enkelte folk der som aldri skulle jobbet i barnevernet. Noe som er klart og tydelig når man ser på alle de vanvittige sakene som dukker opp i kjølvannet av barnevernets herjinger.
Blir det avdekket av barnevernet gjør feil, får det heller ingen konsekvenser. Det ender bare med ansvarspulverisering, og så går de videre til neste runde. En slapp arbeidsdag uten noe å gjøre er utenkelig for mange ansatte i barnevernet. Mange har den innstillingen at de må være produktive. En innstilling som gjør at de fort blir litt for ivrige.
Noe som også er verdt å merke seg, er at politikerne aldri gjør noe for å endre på dette. Til tross for at Norge blir dømt i hytt og gevær i internasjonale domstoler, som EMD. Grunnen til at ingenting blir endret på, er at systemet er slik det er planlagt å være. Ting fungerer som tiltenkt. Barnevernet er et fungerende maktinstrument, og slik vil det forbli.
Uten dagens barnevern vil norske myndigheter miste en viktig ressurs for å holde befolkningen lydige og under kontroll. Derfor kan de ikke bare uten videre kvitte seg med utysket.
Kan en unnslippe barnevernet?
Ja, det kan en. Men det vil koste en betydelig innsats. Først og fremst kan en ikke få barn her i Norge. Det må skje i utlandet.
Et ekesmpel på dette er hvordan nordmannen Varg Vikernes flyttet til Sør-Frankrike, og stiftet familie der. Barna får hjemmeskole. Noe som på ingen måte ville gått bra her i Norge.
Men skal en virkelig være på den sikre siden, så er Asia en mulighet. Thailand går fint. Jeg kjenner til flere nordmenn med en turbulent fortid som er bosatt der nede, med familie.
Skal du virkelig være på den sikre siden, så kan du konvertere til islam og flytte til Jemen. Der nede vil norske myndigheter og norsk barnevern aldri få tak i deg. Men det har jo som mange sikkert forstår sine ulemper også.
I alle tilfeller kan ikke norske borgere, som bor i Norge, unnslippe den norske staten. Herunder også barnevernet. Derfor er det svært dårlig planlegging å velge å få barn her i Norge, dersom man har mistanke om at barnevernet kan finne den minste unnskyldning for å lage krøll.