Han peker i retning Syria. I det fine klare været er det mulig å se nesten helt til Damaskus. Deretter kikker han ned på sin egen korpulente kropp. «Vet du hvorfor israelske generaler alltid er kortvokste og fete,» spør generalen. «Det er for å korte distansen mellom «the brain and the balls».
Sommeren 1971: En gjeng palestinske ungdommer sparker fotball og leker på en strand i Gaza, da de oppdager en uventet fiskebåt med full fart mot stranden. Den kjører raskt inn i sanddynene, og flere bevæpnede palestinere hopper i land. Deretter kommer en motorbåt til syne i horisonten. Da den nærmer seg stranden ser de palestinske ungdommene flere israelske soldater stå på dekk. De skyter mot palestinerne som er kommet seg på land. Ungdommene vinker dem i sikkerhet. Da de israelske soldatene går i land er det ikke mulig for dem å finne palestinerne fra fiskebåten. De gir opp og drar til sjøs igjen.
Senere på natten får palestinerne fra fiskebåten besøk av en ung mann med kalasjnikov-gevær. Han var varslet av ungdommene og kom for å sjekke. «Hvem er dere, brødre» spør han. De nyankomne palestinerne presenterer seg som medlemmer av PLFP (Popular Front for the Liberation of Palestine) fra flyktningeleiren Tyr i Libanon, sendt av deres leder Abu-Seif for å opprette forbindelse og samarbeid med organisasjonens avdeling i Gaza. «Marhaba», svarer den unge mannen. «Jeg skal ta dere med til vår leder».
Det gjør han. Neste morgen blir de hentet av flere væpnede terrorister som eskorterer dem til et isolert hus på innsiden av Jabalia flyktningeleir. De blir geleidet inn i et rom og bedt om å sette seg ned ved et bord. Like etter kommer alle de ledende kommandørene i PFLPs avdeling på Gazastripen inn i rommet. De to gruppene gir hverandre varme klemmer og kyss på kinnene, etter vanlig arabisk skikk. Så setter de seg ned på hver sin side av bordet.
«Er alle her nå? Kan vi begynne møtet», spør lederen for de nyankomne palestinerne. «Ja», blir det svart. Palestinerne fra fiskebåten reiser seg raskt opp, trekker sine våpen, og meier ned alle andre i rommet. Så forlater de huset og blander seg med den palestinske befolkningen. Senere kommer Meir Dagan og hans team med israelske spesialstyrker trygt tilbake til den israelske basen. Han var en soldat med både hjerne og baller.
Dagan ledet en spesialstyrke satt opp av general Ariel Sharon. Den hadde som oppgave å bruke utenomrettslige drap på terroristledere for å rense Gazastripen, der den israelske hæren var i ferd med å miste kontrollene over terroristorganisasjonene som blomstret opp etter at Gazastripen ble overtatt av Israel i 1967. Terroristene drepte israelere nesten daglig i perioder.
Sharon fikk nok i januar 1971 da to barn, fem år gamle Avigail og åtte år gamle Mark, ble sprengt i fillebiter da en terrorist kastet en håndgranat inn i familiens bil. Han rekrutterte Meir Dagan som leder for en paramilitær gruppe som opererte «undercover» på Gazastripen, gjerne forkledd som arabiske kvinner eller fiskere. Etter at Dagan og hans team hadde gjort jobben de var satt til var det rolig på Gazastripen i flere år.
Historien om Dagans innsats som paramilitær leder på Gazastripen blir fortalt i boken om Mossad skrevet av journalisten Nissim Mishal og Michal Bar-Zohar, en av israelsk fremste eksperter på etterretning og tidligere medlem av Knesset og Europarådet, som utkom i 2012.
I 2002 står den kortvokste og tykke generalen på Golanhøyden og pratet med Frieords journalist. Han peker mot Syria og sier at Israel godt vet hva den syriske presidenten spiser til frokost og hva det blir pratet om på regjeringsmøtene. Syria betegner han som en av Israels roligste grenser, til tross for at Israel offisielt er i krig med landet. «Men» «Bibelen sier at lammet skal spise med løven. Men for å være på den sikre siden: Jeg foretrekker å være løven». En drøy uke senere får han en telefon fra sin gamle venn Ariel Sharon, som nå er blitt Israels statsminister: «Jeg trenger en mann med baller,» sier han. «Vil du bli leder for Mossad?»
At han hadde baller hadde han vist før. Ikke bare da han med bruk av både hjerne og baller kledde ut sitt team som palestinske terrorister fra Libanon og fikk tatt livet av hele PLFP-ledelse på Gaza, men også ved en senere anledning da han oppdaget en kjent terrorist sittende i en bil. Han fikk israelske soldater til å stanse bilen for å arrestere ham. Terroristen, Abu Nimer, gikk ut av bilen. Da oppdaget Dagan at han hadde noe i hendene. «En granat», ropte han. Men i stedet for å hoppe i dekning kastet han seg fremover mot terroristen, fikk lagt han i bakken og vristet håndgranaten ut av hånden hans. Ryktene sier ifølge forfatterne av boken om Mossad at han deretter skal ha drept terroristen med sine egne hender. For den hendelsen fikk han den israelske hærens tapperhetsmedalje.
Meir Dagan flyttet inn i nye kontorer. Med seg tok han et bilde som han hengte på veggen bak skrivepulten, et bilde han alltid hadde hengende på sine kontorer, og som også henger på Holocaustmuseet. Det viser en gammel mann med sine jødiske klesplagg sittende på kne foran to SS-soldater. Bare sekunder etter at det ble tatt ble den gamle mannen skutt og drept av soldatene. Det ikoniske bildet viser Dagans bestefar.
Meir Dagan var fortsatt påvirket av de metodene han brukte som ung soldat, da han flyttet inn i Mossad-kontorene som toppleder for en av verdens mest beryktede og anerkjente etterretningsorganisasjoner. Han hadde fortsatt mer tro på de skjulte metodene enn de synlige. Hans fremste oppgave var å forhindre Iran i å skaffe seg atomvåpen. Han var skeptisk til politikernes ønske om å bruke raketter og bombefly. Det ville utløse full krig og internasjonale protester. Han valgte i stedet å forsøke å forsinke prosessen mot iranske atomvåpen, og lyktes godt.
Iranske vitenskapsmenn som arbeidet med atomvåpenprogrammet ble skutt foran deres hjem, atomanlegg gikk i luften, datavirus gjorde store skader på produksjonen, og satt programmet mange år tilbake.
Dagans største bragd som Mossad-sjef, før han gikk av i 2011, var nok likevel ødeleggelsen av en syrisk atomreaktor. Angrepet ble foretatt av israelsk fly, men for å være sikker på at det virkelig var et anlegg for å bygge atomvåpen måtte han sende agenter helt frem til anlegget, langt inne i Syria i nærheten av grensen mot Irak. Det var en risikabel og godt organisert operasjon. Da israelske fly slo til og knuste anlegget ble det bare små overskrifter i verdenspressen. Syria ville ikke innrømme at de forsøkte å produsere atomvåpen, og holdt kjeft.
Meir Dagan døde av kreft i 2016.
