Det skal være sikkert og visst at 28 år gamle Lennart Persson hadde noen rotekopper til foreldre. De klarte verken å ta vare på ungene sine, hundene sine eller de mange kattene sine.
Da folk fra kommunens helse- og miljøavdeling tok seg inn i huset deres, fant de over 60 utmagrede katter. Det var avføring og urin over alt, og det lukter deretter. Ikke rart at Lennarts lillesøster ble sendt i fosterhjem etter at lærerne på barneskolen hadde merket seg at det daglig luktet urin fra klærne hennes. Lennart ble også plassert i fosterhjem da han var liten gutt. Derfor hadde han to fostersøstre. Anne, som i 2005 var blitt 19 år gammel, hadde fått seg kjæreste og en liten baby, og Camilla, 34 år, som var gift og også hadde et lite barn
Lennart vokste opp som en ensom gutt. En einstøing, mente klassekameratene. Han holdt seg unna de andre ungene, og de holdt seg unna han. Hans største interesse var country- musikk, og han drømte om å reise til Nashville. Det fant de andre elevene merkelig. De fleste hadde andre musikkinteresser. Ingen kan huske noen gang å ha sett han sammen med en jente. På barneskolen hadde han bare en god kamerat, men han flyttet til en annen landsdel da de var ferdig med skolen.
Etter at han var ferdig med gymnasiet flyttet Lennart til en egen leilighet i Skutskår. Han gikk arbeidsledig i et par år, før han fikk jobb bak disken på et storkjøkken i Gævle. Da flyttet han tilbake til foreldrenes gård i Furuvik. Han bodde ikke i hovedhuset, men spiste gjerne middagen sin der, sammen med sine foreldre og de 60 kattene. Det virket som om han trivdes på jobben, men også nå holdt han seg mest for seg selv. For sine arbeidskameraten var han en fremmed.
Det var i januar 2005 Lennart Persson for alvor begynte å få merkelige tanker. Han bestemte seg for å slå et menneske i hjel, og dro til ICA for å kjøpe mordvåpenet. En eksklusiv kjøkkenkniv til 500 kr. 30.mars våknet Lennart Persson og følte at tiden var inne. Nå måtte det skje. Men hvem skulle han drepe? Annas nyfødte baby, tenkte Lennart. Han satt seg i bussen til Gævle og gikk over i lokalbussen til Sætre, hvor Anna Norell (18) bodde, sammen med kjæresten, Tommie Karim, og deres nyfødte barn.
Den unge fostersøsteren åpnet da Lennart ringte på dørklokken. Bare iført nattkjole. Hun var overrasket over fosterbrorens besøk, men slapp han selvsagt inn. Hun kunne jo ikke vite at broren hadde gjemt en skarp kjøkkenkniv i jakken. Den trakk han frem straks de var kommet inn på kjøkken. Med en voldsom aggresjon stakk han den inn i lillesøsterens kropp. Om igjen og om igjen.
Jeg klarte ikke å slutte. Jeg bare hogg og hogg. Deretter bøyde jeg meg ned over henne, og drakk hennes blod. Til slutt skar jeg opp deler av henne, fortalte han senere til politiet.
Mens voldsorgien holdt på våknet Tommie av bråket og kom inn på kjøkkenet. Han så hva som skjedde, og sprang ut av rommet igjen i panikk. Lennart ga blaffen i Tommie. Han var opptatt med liket. Hva han nøyaktig gjorde med det, har politiet ikke engang maktet å fortelle til de etterlatte. Det var for grusomt. Det eneste vi vet er at han spiste av søsterens råe kjøtt.
Etter å ha fått ut det meste av aggresjonen gjorde Lennart et halvhjertet forsøk på å finne babyen. Han var i en transeliknende tilstand, og virret rundt i halvsvime.
Hadde jeg funnet babyen hadde jeg drept han også, sa han senere til politiet.
Lennart kom seg til slutt ut av leiligheten, og satt seg på bussen tilbake til Gævle. Han var fullstendig tilgriset av blod, og må ha sett skremmende ut for andre passasjerer. Men alle så den andre veien. Han følte seg usynlig for omverdenen, slik han alltid hadde gjort.
Lennart Persson var usynlig for politiet også. Annas kjæreste, Tommie Karim, var langt mer synlig. Han ble arrestert og tatt med til lange politiavhør. Han var politiets hovedmistenkte, og ble avhørt så ofte og så kraftig at han til slutt nesten tilstod, og selv begynte å tvile på om han virkelig hadde sett Lennart Persson, som han ikke kjente fra før og derfor ikke kunne identifisere, stå bøyd over sin døende samboer.
Det gikk mer enn et halvt år før blodtørsten igjen tok overhånd for den 28 år gamle ”vampyren”. Egentlig hadde han planlagt å slå til igjen 30.oktober 2005. Halloween. En utmerket dag å drepe på. Så lenge klarte han likevel ikke å vente. 25.oktober ga han opp ventingen. Nå måtte det skje igjen. Noen måtte dø.
Helst et barn, tenkte Lennart, og lusket rundt nær en skole for å finne et passende offer.
Han klarte ikke å finne noen unger som ikke var i følge med sine foreldre. Løsningen ble den andre fostersøsteren, Camilla Lifvendahl (34). Hun var alenemor for en liten jente. Lennart syklet fra Furuvik til Camillas leilighet i Skutskår. I likhet med lillesøsteren ble også storesøsteren forundret over besøket. Hun fikk knapt sagt ”hei” før fosterbroren hugde løs. Det ene knivstikket fulgte det andre. Camilla sank sammen, men var fremdeles i live da Lennart sluttet med knivstikkene og forsvant inn på badet. Det var bare en kort pause i Camillas lidelse. Han vasket kniven ren. Den var blitt alt for seig av blodsølet, syntes han, og gikk tilbake for å gi Camilla nådestøtet. Barnemoren ble drept med over 70 knivstikk.
Forvirret og halvt i transe gikk morderen rundt i leiligheten og lette etter jenten. Han fant henne ikke, og lesket seg isteden med Camillas varme blod.
Blodig syklet han hjemover. Han ble sett av flere. Ingen reagerte. Vel hjemme brente han opp de blodige klærne. Først følte han seg lykkelig. Han følte seg tilfredsstilt etter å ha drukket søsterens blod. Han følte at demonene hadde forlatt ham. Deretter ble han engstelig
Jeg ble redd for at jeg skulle drepe igjen, og denne gangen drepe et barn. Derfor forsøkte jeg å ta mitt eget liv, fortalte han til politiet.
Det var vanskeligere å ta sitt eget liv enn andres. Han mislyktes, selv om han både skar seg i håndleddene og drakk skuremiddel. Forvirret sjanglet han ut på gresset foran huset. Der stod politiet. De tok han med til sykehuset, hvor han ble arrestert et par dager senere.
Lennart Persson ble 15.mars 2006 dømt til behandling ved et psykiatrisk sykehus. Der blir han til det er sikkert at han ikke lenger er farlig for samfunnet. Det kan bli lenge til. Da han ble undersøkt av psykiatere i forbindelse med rettssaken, sa han at han vil drepe igjen. Politiet er overbevist om at han ville ha utviklet seg til en livsfarlig seriemorder, som kunne tatt livet av en lang rekke barn, dersom han ikke var blitt stanset.
Japansk kjendis spiste middagsgjest.
I dag lever han i sus og dus. Den 51år gamle japanske kjendisen, Issei Sagawa. Han deltar på TV-show. Spiller inn mykpornofilmer. Tjener penger som kunstmaler, og skriver romaner. Hans mest kjente bok er selvbiografisk. Den handler om hvordan han drepte, voldtok og spiste den bildeskjønne tyske studenten, Renee Hartevelt. Issei Sagawa kaller seg med stolthet ”Kannibalenes Gudfar”. Du bør ikke ta imot en middaginvitasjon fra denne japanske kjendisen. Du risikerer i så fall å ende som middagsmat, med restene godt bevart i kannibalens fryseboks.
Isset Sagawa fikk smaken på damer da han studerte engelsk litteratur ved Wako universitetet i Tokyo. Han følte seg tiltrukket av en tysk kvinne, som lærte ham språk.
– Da jeg traff denne kvinnen lurte jeg på om jeg kunne spise henne, sa han senere til en britisk journalist.
En varm sommerdag, da han var riktig sulten, tok han seg inn gjennom vinduet til lærerinnens leilighet, og fant henne sovende, nesten uten klær på kroppen. Issei kikket rundt i leiligheten etter noe å slå henne i hjel med. Det eneste han fant var en paraply. Han skulle akkurat til å løfte paraplyen til slag, da hun plutselig våknet. Døsig etter søvnen så hun uklart at det stod en fremmed person ved siden av sengen, og hylte av skrekk. Issei forsvant ut av leiligheten. Like sulten som da han kom.
Paris 1981:
Den skoleflinke japanske overklassesønnen studerer litteratur ved det berømte Sorbonne universitetet. Han inviterer klassevenninnen Renee Hartevelt til middag for å diskutere tysk litteratur. Issei sitter rolig og betrakter den unge studinen, mer og mer betatt. Slik beskriver han det selv:
Hun var den penest kvinnen jeg noensinne hadde sett. Høy, blond, med skjønn hvit hud. Hun overrumplet meg med sin skjønnhet. Jeg inviterte henne til mitt hjem for en japansk middag. Hun aksepterte. Etter måltidet ba jeg henne lese mitt favoritt dikt av en tysk ekspresjonist. Mens hun leser kan jeg ikke ta øynene mine vekk fra henne. Etter at hun er gått kan jeg fremdeles lukte hennes kropp på den stolen der hun satt og leste dikt. Jeg slikker tallerkenen og spisepinnene som hun brukte. Jeg føler hennes lepper. Min lidenskap er så stor. Jeg vil spise henne. Hvis jeg gjør, vil hun bli min for alltid. Det finnes ingen flukt fra denne lidenskapen.
Issei Sagawa inviterer den tyske studenten på et nytt besøk. Han forteller at han vil ta opp diktet hun leste på tape, og levere det til sin japanske lærer. Renee tror på historien, og svarer positivt. Issei forbereder seg grundig. Han skaffer seg en kassettopptaker og en rifle. Mens Renee sitter i stolen og leser diktet, beveget Issei seg rolig over gulvet, og går bak den unge studenten. Han tar frem riflen, som han har plassert et sted hvor den ikke ble sett av Renee. Løfter den stille opp mot hodet til gjesten, som fortsatt konsentrer seg om diktlesningen, og trekker av. Den døde kroppen ramler ned på gulvet med et lite dunk. Issei føler at hun ser på ham, og forsøker å snakke til liket, men får ikke noe svar. Blodet flyter utover gulvet fra såret i hodet. Det er stille i rommet. Dødens stillhet. Den unge Issei strever med å få klærne av liket. Det er en hard jobb når det er blod overalt, men til slutt ligger kvinnens nakne lik foran han.
Japaneren er sulten, men han vet ikke helt hvor han skal begynne å spise. Han bestemmer seg for å begynne med baken. Den virker mest smakfull. Her er en forkortet versjon av kannibalens egen beskrivelse av dagens måltid:
Jeg bestemmer meg for å bite på toppen av baken. Min nese er dekket av hennes hvite hud. Jeg forsøker å bite hardt, men trenger ikke gjennom. Jeg får plutselig en kraftig hodepine. Jeg henter en kniv fra kjøkkenet og stikker den dypt in i hennes skinn. Under flesket finner jeg rødt kjøtt. Jeg skraper det ut og putter det i munnen. Jeg tygger. Det har ikke noen lukt og ingen smak. Det smelter i munnen min som et perfekt stykke tuna. Jeg kikker inn i hennes øyner, og sier: Du er herlig.
Issei tar en pause i måltidet. Han har sex med liket. Det føler han litt skremmende. Han får inntrykk av at hun er i live, og visker inn i øret hennes at han er forelsket, samtidig som han kysser liket på munnen. Etter utløsningen drar han liket inn på badet. Der kutter han det delvis opp og skjærer av kjøttstykker som han plasserer i en panne på kjøkkenet og koker opp. Nå er det klart for et nytt måltid rundt bordet, men med bare en middagsgjest. Den andre skal jo spises. For å komme i den rette stemningen setter Issei på tapen, og lytter til Renee, som leser poesi. Han spiser kjøttstykker fra studentens bryster og bak, kokt med salt og tilsatt diverse krydder. Issei Sagawa er fornøyd.
Veldig høyt kvalitetskjøtt. Endelig er hun i min mage. Endelig er hun i min mage. Endelig er hun min. Det er det beste måltidet jeg noensinne har hatt, konkluderer ”kannibalenes Gudfar”.
Det er mye godt kjøtt i en ung studine. For den japanske studenten holder det til flere måltider også neste dag. Han tester ut ulike kroppsdeler for å finne ut hva som smaker best. Tungen synes han er seig, så lenge han forsøker å spise den hel. Lettere går det etter at han skjærer vekk skinnet og bare spiser kjøttet. De kroppsdelene han liker best skjærer han av kroppen og plasserer i fryseboksen. Det er greit å ha noen luksusmåltider å glede seg til i fremtiden også.
De kroppsdelene som ikke havner i fryseboksen, inkludert det som er igjen av hodet etter at kannibalen har forsynt seg av nese, ører og tunge, plasserer Issei Sagawa i en koffert. Et par dager etter hovedmåltidet ser flere vitner at en asiatisk mann plasserer to store kofferter i en park i Paris. Slikt gjør man jo ikke. Så politiet kommer til parken og åpner koffertene. Etter litt etterforskning finner de ut hvem som har kjøpt koffertene, og ransaker Sagawas hjem. Der finner de parterte rester av liket i fryseboksen. Riktignok er mye allerede spist opp, men det er nok igjen til å arrestere Issei Sagawa for drapet på Renee Harteveit.
Sagawa ble selvsagt undersøkt av psykiatere, som mente at han var mentalt syk, og ikke kunne stilles for retten. Han ble derfor først plassert i et mentalsykehus i Frankrike, og senere overført til et sykehus i Japan. Derfra slapp han ut etter 15 måneder. Han ble aldri rettsforfulgt. Mange mener at han har sin søkkrike far, en av Japans største industrimagnater, å takke for at han så raskt kunne bevege seg rundt i det japanske samfunnet som en fri mann. Frisk nok til å skrive bøker og delta i filmer og TV-show.
Den gale vampyren fra Sacramento
22 år gamle Teresa Wallin var tre måneder på vei med sin første baby. 21.januar 1978 var hun hjemme alene mens mannen, David, var på jobb. Det var mye å rydde i huset, og hun hadde latt døren stå åpen mens hun gikk ut og inn med søppel som skulle kastes. Plutselig stod en mann foran henne i gangen. Han løsnet tre skudd fra et håndgevær, og hun falt død om på gulvet. Hun var Richard Chases andre dødsoffer.
Et par uker tidligere var den 51 år gamle tobarnsfaren og ingeniøren, Ambrose Griffin på handletur med sin kone. De hadde nettopp parkert bilen foran deres hjem i Sacramento, og begynt å bære inn handleposene, da Ambrose plutselig falt sammen foran bilen. Konen trodde først han hadde fått et hjerteinfarkt, men oppdaget fort at han var skutt og drept. Han ble et uskyldig offer for kulene skutt fra en forbipasserende bil. Bak rattet satt den 28 år gamle Richard Chase. Han prøveskjøt sitt nye håndvåpen.
Etter å ha skutt og drept Teresa Wallin, med det samme våpenet som drepte Ambrose Griffin, slepte Richard Chase liket inn på soverommet og voldtok det, samtidig som han kjørte en kjøttkniv inn og ut av liket. Deretter skar han opp den nakne kroppen og slet ut flere av de indre organene, før han samlet blod fra liket i et tomt yoghurtbeger, som hadde ramlet ut av søppelsekken da liket av Teresa falt på gulvet. Først drakk han blodet fra begeret. Deretter samlet han sammen mer blod. Gikk inn på badet. Fylte opp badekaret med vann og blod, og tok seg et godt bad.
Teresas mann, David, kom ikke hjem fra jobb før ved sekstiden om kvelden. Han syntes det var merkelig at det ikke var lys noe sted. Huset lå i fullstendig mørke. Så sparsommelig med strøm pleide ikke Teresa å være. Inne i gangen stod parets hund og ventet, men han kunne ikke finne konen noe sted. Merkelig nok stod musikkanlegget på. Han gikk inn på soverommet, og fikk sitt livs sjokk.
Vampyren fra Sacramento, Richard Chase, trengte mer blod. Bare to dager etter drapet stakk han av med to av naboens hundevalper, som han drepte og tømte for blod. Noen dager senere, 27.januar 1978, gikk det igjen utover mennesker.
38 år gamle Evelyn Miroth var hjemme og passet på nevøen, 22 måneder gamle David, og sin egen 6 år gamle sønn, Jason. Hun hadde selskap av sin nabo, Dan Meredith. Ut på kvelden tok Evelyn seg et bad, mens Dan satt i stuen med ungene. Plutselig hørte han lyder fra gangen, og gikk ut for å sjekke. Han stod ansikt til ansikt med Richard Chase. I neste sekund lå han død på gulvet. Richard skrittet over liket og gikk inn i stuen, der han skjøt David i hodet. Han fikk øye på 6 år gamle Jason som sprang inn i morens soverom for å gjemme seg, og fulgte etter. Jason ble skutt, før morderen sjekket badet og skjøt Evelyn. I løpet av et par minutter var Evelyns hus blitt en kirkegård full av lik.
Nå startet orgien for alvor. Den gale ”vampyren” dro liket av Everlyn inn på soverommet og la det i sengen, der han voldtok liket, samtidig som han stakk en kniv inn i nakken, og drakk blodet fra såret. Etter den seksuelle utløsningen stakk han kniven minst et dusin ganger inn i den nakne kroppen, slik at det rant ut blod fra de indre kroppsorganene, som han samlet sammen og drakk. Ferdig med Evelyn tok Chase liket av den 22 måneder gamle David inn på badet. Knuste skallen, og spiste deler av hjernemassen.
Lenger kom han ikke, selv om det var enda to lik til å meske seg med. Han ble forstyrret av at en nabojente, som ville leke med Jason, ringte på døren. Da det ikke svarte, og hun kunne se gjennom vinduet at det var folk som rørte seg inne i huset, sprang hun hjem og fortalte foreldrene sine at det foregikk noe merkelig i Evelyns hus. Naboene gikk for å sjekke.
Samtidig forlot Richard Chase åstedet for massedrapene. Oppskremt av ringingen på dørklokken. Han stjal Dan Merediths bil, og tok med seg liket av David. Bilen satt han fra seg på en parkeringsplass ikke langt fra der han bodde. Liket tok han med til sin leilighet, der han kuttet av hodet, og drakk blodet fra nakken.
Mens vampyren igjen lesket seg med den unge guttens blod kom naboene til Evelyns hus, som nå var blitt det rene skrek-kabinettet. De varslet politiet.
Morderen hadde ikke gjort mye for å skjule sine spor. Det var fotspor over alt. De passet med fotsporene funnet i Teresa Wallins hjem noen dager tidligere. Det var mer enn nok av fingerspor også. FBI-agentene konkluderte raskt med at morderen sannsynligvis bodde i området. Han hadde slått til mot to hus i det samme strøket, og han var kommet uten bil. Basert på de groteske funnene laget de en profil av morderen. De mente at han mest sannsynlig var en hvit mann i midten av tjueårene. En ensom mann som bodde alene, og som var mentalt syk eller misbrukte narkotika, eller begge deler. De traff spikeren omtrent på hodet.
Richard Chase var ganske riktig i midten av tjueårene. Han var født i 1950, og vokste opp med en far som slo både han og moren når det passet han. Allerede tidlig i tenårene ble han avhengig av alkohol og senere av narkotika, og det ble oppdaget allerede mens han var skoleelev at han hadde alvorlige mentale forstyrrelser. Han var sammen med flere jenter, som alle slo opp fordi han ikke fikk ereksjon og derfor ikke hadde et normalt seksualliv. Chase konsulterte en psykiater, som etter å ha undersøkt den unge Richard konkluderte med at problemene skyltes en mental lidelse. Richard Chase merket selv at han kun fikk seksuell tenning dersom han opptrådte voldelig, eller oppførte seg perverst, eksempelvis når han drepte dyr. Noe han gjorde ofte.
Etter hvert begynte han også å drikke dyreblod. Han var overbevist om at moren forsøkte å forgifte han, og at hun stod i ledtog med nazister som forgiftet blodet hans, slik at han til slutt ville dø, dersom han ikke skaffet seg enslags motgift gjennom friskt blod. Først fra dyr. Senere fra mennesker. Etter at han injiserte kaninblod i sin egen kropp, og ble brakt til sykehus alvorlig forgiftet, ble han innlagt på en psykiatrisk institusjon. Han rømte fra sykehuset, men ble innbrakt igjen og sendt til en institusjon for psykisk syke kriminelle. En dag oppdaget vaktene ved institusjonen at han hadde fanget to fugler gjennom gittervinduet i soverommet.. Brukket nakken deres, og sugd ut blodet. Etter det ble han kalt ”Dracula”.
Etter en behandling med medikamenter, ble Richard Chase friskmeldt, og ble regnet for ikke lenger å være en fare for samfunnet. Det skjedde i 1976, og det var etter det at han virkelig ble farlig.
Etterforskerne fra FBI visste at morderen i Sacramento måtte arresteres raskt. De var sikre på at han kunne slå til igjen når som helst.
Fire dager etter massemordet fikk politiet et viktig tips. En tidligere klassevenninne av Chase, Nancy Holden, hadde nylig møtt Richard Chase utenfor et kjøpesenter like i nærheten av Teresa Wallins bolig. Han hadde oppført seg så merkelig at hun var blitt livredd, og hadde nektet å ta han med i bilen sin, slik han ba om. Politiet hadde sent ut en tegning av en mann som flere vitner hadde sett luske rundt i området der drapene hadde funnet sted, og hadde beskrevet klærne hans. Nancy Holden mente at den mannen politiet etterlyste måtte være hennes gamle klassekamerat.
Politiet foretok en del undersøkelser rundt Richard Chase, og fant blant annet ut at han hadde kjøpt den samme typen våpen som var brukt under drapene, og at han hadde kjøpt ammunisjon til dette våpenet 10. januar. Ikke lenge før drapene fant sted. De fant også ut at han hadde en fortid som mentalt syk og innlagt på institusjoner. Dessuten bodde han i det området der mordene hadde funnet sted. Det var mer enn nok til at politiet fant det interessant å avgi han et besøk.
Allerede dagen etter de siste massedrapene var politiet på døren hos Richard Chase. Han nektet å åpne. Politifolkene hadde god tid. De ventet til Chase trodde de hadde gått, og kom ut med en boks i armen. De merket seg at han hadde på seg de samme klærne, som den mannen flere vitner hadde sett luskende rundt i nabolaget. Dessuten var det synlig blod på skoene. Chase ble pågrepet, og innholdet i boksen ble sjekket. Den inneholdt blod tørket opp med papir.
Chase ble brakt til politistasjonen, mens politifolkene tok seg inn i leiligheten. Ransakingen fjernet enhver tvil om hvem morderen var. Det var blod overalt. Til og med på maten, tallerkener og glass. På kjøkkenet fant de beinrester, og i fryseboksen lå det kroppsrester.
Morderen var tatt. Han ble tiltalt for seks drap. Forsvarerne prosederte selvsagt på at han var sinnssyk og derfor ikke kunne dømmes til døden. Det hjalp ikke. Richard Chase ble dømt til å dø i et gasskammer.
I fengselet var ”vampyren fra Sacramento” alle fangenes skrekk. Selv garvede gjengledere holdt seg unna. Redde for å bli drept og spist, dersom vampyren skulle bli tørst eller sulten nok, og lei av fangematen. De fangene som torde snakke med Richard Chase forsøkte å overtale han til å begå selvmord. Han var en fange alle ville bli kvitt. Overtalelsene hjalp. Chase fikk medisiner, som han ikke tok, men isteden gjemte. Til slutt hadde han samlet nok medisiner til en skikkelig overdose. Den tok han 26.desember 1980. Da ble han funnet død i cellen sin av vaktene.
Kveleren fra Rostov.
Lille Yelana Zakomova var begynt å glede seg til jul. Hun var bare 9 år gammel, og skulle helst ha vært hjemme for lenge siden, denne mørke desemberkvelden i 1978. Hun hadde pratet med en av sine venner lenger enn hun hadde planlagt. Hun fryktet nok at foreldrene var begynt å bli litt engstelig, der hun stod i mørket og ventet på trikken, i den russiske landsbyen Shakty, nær grensen til Ukraina. En høy og tynn, middelaldrende mann, som brukte briller, og var kledd i en mørk frakk, kom forbi og begynte å prate med den lille jenten. I alle fall var det slik mannen ble beskrevet av Yelanas venninne, som så de to sammen. Mannen virket hyggelig. Han hadde en mild fremtoning, og virket snill. I alle fall ble hun tilbudt amerikansk tyggegummi. Det var ikke hverdagskost for en liten russisk jente i 1978. Han sa at han hadde en liten hytte ved elven Grushevka, Det var der han gjemte godteriene. Yelana ble med mannen inn i skogen.
Straks de kom inn i den lille hytten endret mannen karakter. Han kastet lille Yelana ned på gulvet. Knyttet et bånd foran øynene hennes. Forsøkte å rive av klærne. Og tok en finger inn i skjeden hennes. Det rant ut litt blod. Det gjorde mannen til et uhyre. Han ble opphisset av blodet, og startet med å slå henne hardt i magen. Flere ganger. Til slutt ble hun kvalt og kastet i elven. Mens hun fremdeles var i live. Lille Yelanas døde av slagene, kvelegrepene og drukning. Livet til den 9 år gamle jenten ebbet ut.
Liket ble funnet flytende i elven noen dager senere, og politiet startet etterforskning. Søkelyset ble raskt rettet mot 25år gamle Alexander Kravchenko. Han var tidligere dømt for en brutal voldtekt, men slapp tidlig ut av fengselet på grunn av sin unge alder da voldtekten fant sted. Politiet slo en tilståelse ut av han, slik det hendte at politiet i Sovjetunionen gjorde på 70-tallet. Dommeren godtok tilståelsen, og Kravchenko ble dømt til døden. I 1984 ble han henrettet.
Kravchenko var ikke en middelaldrende mann, og ikke brukte han briller. Han stemte ikke med beskrivelsen som Yelanas venninne, Svetana Gurenkova, hadde gitt av mannen hun hadde sett sammen med Yelana. Svetana laget en tegning av mannen. I følge rektoren på en barneskole i byen, liknet tegningen veldig på en av skolens lærere, Andrei Chikatilo. Politiet oppdaget blodrester på dørterskelen til hytten hans, og brakte han inn til avhør. Chikatilos kone fortalte at han hadde vært hjemme den aktuelle kvelden. Dermed ble han klarert ut av saken, og politiet konsentrerte seg i stedet om Kravchenko. Hadde politiet gjort en grundigere jobb kunne de spart store politiressurser de neste årene. Og mange menneskers liv. I alt 52. Eller snarere: 53. Også Kravchenkos liv kunne vært spart. Han ble henrettet for en forbrytelse han ikke hadde begått.
Andrei Chikatilo var et produkt av Stalins økonomiske vannstyre, tvangskollektiviseringen av det sovjetiske landbruket, og tyskernes brutale fremferd i Ukraina under 2.verdenskrig. Han ble født i 1936 og vokste som de fleste sovjetborgere på den tiden opp under brutale forhold. Flere millioner mennesker døde av sult i årene før verdenskrigen brøt ut, og mange holdt seg så vidt i live ved å gå til kirkegårdene og skjære kjøttstykker av likene som ventet på å bli begravd. Det var ikke uvanlig at menneskekjøtt ble kjøpt og solgt. Andrei ble fortalt at han hadde en storebror som døde før han ble født. En storebror som døde av sult, og deretter ble spist av naboene, som stjal liket. Kanskje var historien sann. Kanskje var det noe moren fortalte for at sønnen skulle være forsiktig, og passe seg for fremmede. Slik forholdene var den gangen, kan historien godt være sann.
Andrei var impotent, og klarte ikke å tilfredsstille jenter og kvinner gjennom normale seksuelle aktiviteter. Hans første venninne etter at han hadde avtjent verneplikten, oppdaget selvsagt at kjæresten hadde et problem. Hun fortalte om det til alle, og Andrei følte seg ydmyket. Hatet vokste. Først mot venninnen, og deretter mot jenter og kvinner. Likevel ble han gift, etter at søsteren koblet han til en venninne. Han fikk to barn, men ryktene sier at han måtte putte sæden inn i konen med hånden.
Det var under drapet på lille Yelana at Andrei for alvor oppdaget hva som skulle til for å bli seksuelt tilfredsstilt. Det var ikke gleden av å se noen dø. Det var ikke lidelsen og frykten til ofrene. Det var blodet. Blodet som sprutet ut av en levende person. Andrei startet en orgie i blod og drap uten sidestykke i sovjetisk historie.
Han forvirret politiet ved å drepe både unge gutter, unge jenter og voksne kvinner. Men ellers var metodene og ritualene ganske like. Han plukket opp ofrene ved jernbanestasjoner eller bussholdeplasser. Anbefalte dem snarveier gjennom skogen, og slo til når de ikke lenger var synlige fra hovedveien. Noen ble lokket med godterier, mat eller alkohol.
Noen ofre ble slått i hjel eller kvalt. De fleste ble hogget i hjel med kniv. Ofte med så mange knivstikk som 40-50. Deretter ble likene maltraktert og delvis partert. Han stakk alltid kniven inn i øynene til ofrene. Ofte ble de skåret ut. Til en psykolog forklarte han det med at han hadde hørt at profilen til en morder kunne sees gjennom øynene til offeret. Det var ren overtro, men han påstod at han hadde trodd på det. Senere forklarte han at han rett og slett hadde mislikt at ofrene så på ham mens han stakk dem ned med kniven.
Var han en kannibal? I alle fall bet han alltid av brystvortene hos de unge jentene og kvinnene han drepte. Deretter tygde han på dem, og i et tilfelle innrømmet han å ha svelget en brystvorte. På de mannlige ofrene skar han alltid av penis og testikler. De ble aldri funnet i nærheten av noe offer. Kanskje ble de spist.
På flere ofre skar han av nesen og overleppene, og plasserte de avskårne kroppsdelene ett eller annet sted på liket. Det er uklart hvorvidt neser og andre kroppsdeler ble skåret av ofrene mens de enda var i live. Noen kilder hevder at det skjedde, spesielt i forbindelse med de siste drapene. Morderen ble mer og mer brutal, blir det påstått. Andre analyser, som vektlegger de seksuelle motivene bak ugjerningene, og hevder at Andrei Chikatilo ikke var sadist, mener at ofrene var døde da de ble maltraktert.
Etter at Chikatilo hadde onanert over liket, eller fått utløsning mens han drev på med selve drapet, roet han seg ned og begynte å rydde etter seg. Han dekket til likene med blader og avispapir, og dumpet klærne et annet sted.
Politiet, som misbrukte muligheten til å stanse seriemorderen før han hadde kommet skikkelig i gang, fikk en ny mulighet i september 1984. Da oppdaget en politioffiser en mann som oppførte seg merkelig på en bussholdeplass. Offiseren fulgte etter mannen, som forsøkte å sjekke opp kvinner på ulike bussholdeplasser, trikkeholdeplasser og parkanlegg. Til slutt ble han stanset og ransaket. I en bag han bar på ble det funnet vaselin, et tau og en skarp kniv. Det ble tatt blodprøve, som viste at han ikke hadde den blodtypen politiet mente at drapsmannen hadde. Sannsynligvis på grunn av slurv under analysearbeidet. Chikatilo slapp unna igjen, men måtte sone 3 måneder i et fengsel for tyverier han hadde begått på sin arbeidsplass. Det ble senere et viktig indisium for politiet at det ikke fant sted noen nye drap i de tre månedene han satt innesperret. Drapene fortsatte etter han slapp løs, helt frem til han ble arrestert igjen 20.november 1990.
Da hadde politiet oppdaget liket etter Chikatilos siste offer, Sveta Korostik, og husket at en politioffiser hadde sett den drepte kvinnen sammen med Chikatilo på en jernbanestasjon samme dag som hun forsvant. Politioffiseren syntes han hadde oppført seg mistenkelig da han dukket opp på jernbanestasjonen igjen alene noe tid senere, og stanset han for å spørre etter legitimasjon.
Nå kikket politiet litt grundigere på Andrei Chikatilo. De pratet med arbeidsgiveren og fant ut at han reiste mye rundt i landet på arbeidsoppdrag. Plutselig forstod de hvorfor drapene hadde funnet sted så mange steder, og ikke bare i distriktet rundt Rostov. De fant også ut at han hadde mistet en jobb som barneskolelærer fordi han misbrukte en av elevene. I noen dager spanet de på Chikatilo og oppdaget at han åpenbart var på konstant utkikk etter å sjekke opp unge jenter og kvinner. Til slutt ble han arrestert.
Politiet hadde bare indisier å gå etter. Det ville ikke holde til en seier i retten. Derfor prøvde de først med å plassere en tyster i samme celle. Chikatilo sa ingenting. Overfor politiet nektet han blankt. Den siste dagen før politiet etter loven måtte slippe han ut av arresten, lot de en av landets dyktigste psykologer prate med morderen. Det lyktes. Endelig kom tilståelsen.
I retten forsøkte Andrei Chikatilo å spille gal. Flere ganger trakk han ned buksene og viftet med penisen mens han ropte: – Hva kan jeg gjøre med denne? Det hjalp ikke. Han ble dømt for 52 mord, og henrettet med et nakkeskudd 15. februar 1994.
Den sadistiske kannibalen fra Brooklyn.
Sadistiske og perverse menneskelige seriemordere som drikker blod og spiser kjøtt fra sine ofre, er ikke et nytt fenomen. Den mest kjente fra begynnelsen av dette århundre, er Hamilton Albert Fish. Født i Washington 19. mars 1870. I USA er han gjerne kalt ”the Moon Maniac”, ”the gray man” eller ”Brooklyn Vampire”. Utenpå var han en vennlig bestefar med grått skjegg og bart. En fredelig familiefar med 6 barn. Bak fasaden var han en sadistisk pedofil kannibal. Albert Fish likte lukten av ferskt kjøtt og blod, – barnekjøtt og barneblod.
En vårdag i slutten av mai 1928 fikk familien Budd besøk av en litt eldre hyggelig mann, som fortalte at han het Frank Howard, og drev en farm med flere hundre kyllinger og et halvt dusin kyr i Farmingdale, Long Island. Han kontaktet familien Budd fordi familiens 17 år gamle sønn, Edward, hadde rykket inn en annonse i avisen ”New York World”, der han søkte etter en jobb på landet. Han tilbød Edward og hans jevngamle venn, Willie, femten dollar i uken for å jobbe på farmen sin. Et godt tilbud, som gjorde hele familien Budd glade. Familien inviterte den høflige og vennlige farmeren til lunsj neste dag. Han møtte opp med jordbær og fersk ost, som han fortalte at han hadde tatt med fra farmen.
Familien Budd hadde ingen forutsetninger for å vite at det i virkeligheten ikke fantes noen farmer som het Frank Howard, og at den vennlige mannen, som ville gi sønnen arbeid, var Albert Fish. Ute etter blod. Edwards blod. Planen var å ta tenåringen med til et sted hvor han i fred og ro kunne kutte av hans penis og la han blø i hjel. Han hadde skaffet seg de redskapene han trengte for å gjennomføre sine planer: En sag og en kjøttkniv.
Under lunsjen endret han plan. Han fikk øye på Edwards ti år gamle søster, Grace. Et enklere og mer tiltrekkende bytte enn husets 17 år gamle sønn. Han fortalte at han måtte gå i et fødselsdagsselskap til sin egen søsters datter, og at han ville komme tilbake noe senere for å ta med seg Edwards til gårdsbruket. Tilsynelatende plutselig fikk han en ide. Søsterens datter var jevngammel med Grace. Hvorfor ikke la Grace være med på barnefesten. Foreldrene nølte litt, men konkluderte med at det sikkert ville være en hyggelig opplevelse for datteren, og sa ja. Grace selv var overlykkelig. Hun sa adjø til foreldrene og broren, og forlot leiligheten sammen med Frank Howard, alias Albert Fish. Det var det siste familien Budd noen gang så av den lille jenten. Da de anmeldte forsvinningsnummeret til politiet fikk de vite at det ikke fantes noen mann med navn Frank Howard.
I november 1934, 6 år etter at datteren forsvant, fikk familien Budd et anonymt brev, som en gang for alle beviste det de hele tiden hadde trodd: De hadde frivillig overgitt datteren til en ”gal” barnemorder. Brevet lød slik:
Kjære Fru Budd. I 1894 jobbet en venn av meg på en båt som het Tacoma. Hans navn var kaptein John Davis. De seilte fra San Francisco til Hong Kong, Kina. Under landfasten der ble han og to andre sjøfolk fulle. Da de kom tilbake til båten var den gått. På den tiden var det nød i Kina. Allslags kjøtt ble solgt for I til 3 dollar for et pund. Så stor var lidelsene for de fattige at alle barn under 12år ble solgt som mat for å hindre at de andre sultet. Ingen jente eller gutt under 14 år var trygge i gatene. Du kunne gå i enhver butikk og be om kjøtt, og deler av den nakne kroppen til en gutt eller jente ville bli brakt frem, og du kunne velge hvor kjøttet skulle skjæres ut. Bakdelen til jentene og guttene, som er den søteste delen av kroppen, ble solgt som lammekoteletter, og var dyrest.
John ble i Kina lenge nok til at han fikk smaken av menneskekjøtt. Da han kom tilbake til New York kidnappet han to gutter. En på 7 år og en på 11 år. Tok dem med hjem. Kledde dem nakne. Bant dem, og plasserte dem i et skap. Deretter brant han klærne deres. Flere ganger om dagen og natten slo han dem, og torturerte dem, for å gjøre kjøttet bedre og mørere. Først drepte han den 11 år gamle gutten, fordi han hadde den feiteste baken og derfor selvsagt inneholdt mest kjøtt. Alle deler av kroppen, utenom hodet, beinene og testiklene, ble kokt og spist. Han ble ristet i ovnen, kokt og stekt. Den lille gutten gikk den samme veien. På denne tiden bodde jeg i 409 E 100 Street. Like ved hans bolig. Han fortalte meg så ofte hvor godt menneskekjøtt smakte at jeg bestemte meg for å forsøke det selv.
Søndag 3.juni 1928 besøkte jeg dere i 406 W 15 Street. Brakte deres jordbær og ost. Vi spiste lunsj. Grace satt ved siden av meg og ga meg et kyss. Da bestemte jeg meg for å spise henne. Ved å late som om jeg tok henne med til et selskap. Du sa at hun kunne gå. Jeg tok henne til et forlatt hus i Westchester, som jeg allerede hadde leid. Da vi kom dit ba jeg henne vente utenfor. Hun plukket blomster. Jeg gikk inn i huset og tok av meg alle klærne. Gjorde jeg ikke det ville jeg få blodet hennes på klærne. Da jeg var ferdig med forberedelsene gikk jeg til vinduet og ropte på henne. Deretter gjemte jeg meg i et skap til hun var inne i rommet. Da hun så meg helt naken begynte hun å gråte og forsøkte å rømme ned trappene. Da jeg fikk tak i henne ropte hun at hun ville fortelle det til hennes mamma.
Først kledde jeg henne naken. Hun sparket, bet og kloret. Jeg slo henne til døde. Deretter kuttet jeg henne i små biter, slik at jeg kunne ta kjøttet mitt med på rommet mitt. Koke og spise det. Hvor søt og lekker var ikke hennes bakdel da den ble ristet i ovnen. Det tok meg ni dager å spise hele kroppen. Jeg voldtok henne ikke, selv om jeg kunne dersom jeg hadde villet. Hun døde som en jomfru.
Ved hjelp av brevet og frimerket klarte politiet å spore opp Albert Fish. Han viste politiet huset hvor han hadde drept og spist Grace Budd. Levningene hennes var begravd i hagen.
Selv om Albert Fish var mistenkt for å ha tatt livet av femten andre barn opp gjennom årene, i tillegg til mistanken om mishandling av et betydelig antall barn, ble han bare tiltalt og dømt for drapet på Grace. Etter en rettssak som tok 10 dager, ble han dømt til døden i den elektriske stol. Henrettelsen fant sted i det beryktede fengselet, Sing Sing, 16.januar 1936. Da han endelig, på det andre forsøket, ble stekt i den elektriske stolen, kortsluttet hele det elektriske anlegget. Årsaken var de mer enn 20 nålene som ble oppdaget inne i kroppen hans da han ble røntgenfotografert. Albert Fish var både masochist og sadist. Han hadde som hobby å stikke nåler inn i sin egen kropp. Det samme likte han å gjøre med ofrene. Kanskje har verden aldri sett en mer pervers seriemorder enn Albert Fish. Kanskje heller ikke en mer pervers kannibal. Ikke bare spiste han menneskekjøtt. Det sies også at han drakk blod, urin og ekskrementer fra sine ofre.
