De kom i prat med 31 år gamle Jeffrey Dahmer. Gjengen bestod av afro-amerikanere, som egentlig holdt til i Mississippi. De hadde ikke noen spesielle planer for kvelden, så de sa med glede ja til den unge hvite amerikanerens tilbud om å drikke øl og høre på musikk i hans leilighet. Det var ikke plass til alle i samme taxi. Dahmer foreslo at han selv og den 32 år gamle Tracy Edwards skulle dele en drosje og kjøre innom en bensinstasjon for å kjøpe øl, mens resten av gjengen tok en annen drosje. Han skrev en adresse ned på et stykke papir. Det var en feil adresse. Kun Dahmer og Edwards kom derfor frem til leilighet 213 i den nedslitte høyblokken med adresse 924 North 25th Street.
Edwards var ikke homofil, og reagerte negativt da Jeffrey etter en stund begynte å gjøre seksuelle tilnærmelser. Han reiste seg for å gå. Jeffrey reiste seg også. Han overrumplet gjesten med å trekke frem et håndjern, som han raskt og effektivt klarte å plassere rundt Edwards håndledd. Jeffrey truet med å drepe sin afroamerikanske gjest dersom han ikke tok av seg klærne og poserte foran et kamera, som han deretter gikk for å hente. Mens Jeffrey et øyeblikk hadde ryggen til Tracy kastet han seg mot døren, som ikke var låst, og klarte å rømme ut av leiligheten.
Tracy Edwards hadde rømt fra Mississippi fordi han var anklaget for seksuell trakassering av en 13 år gammel jente. Ikke i sin villeste fantasi hadde han drømt om at noe av det første han kom til å gjøre i Milwaukee var å stanse en politibil. Men det gjorde han nå. Han fortalte at en gal mann, som han hadde drukket øl med de siste fire timene hadde satt på han håndjernet, og ba om hjelp til å ta det av. – Best å dra tilbake til leiligheten og finne den rette nøkkelen, tenkte politifolkene. Deres egne nøkler passet ikke.
Det var ikke første gang politiet hadde tatt med en person som hadde rømt fra Jeffrey Dahmers leilighet tilbake til leiligheten. To måneder tidligere hadde Jeffrey plukket opp den 14 år gamle laotiske gutten, Konerak Sinthasomphone fra det samme kjøpesenteret i Grand Avenue. Han hadde tilbudt gutten 50 dollar for nakenfotografering. Konerak nølte litt, men sa til slutt ja. 50 dollar var tross alt mye penger.
Konerak kledde av seg. Jeffrey tok sine bilder. Deretter ga han den unge gutten et glass saft, som han hadde blandet sovemedisin i. Jeffrey Dehmer hadde ingen venner. Han var besatt av en ide om å få besøkende til å bli i leiligheten, og ikke bare forsvinne igjen. Ideen gikk ut på å gjøre gjestene om til menneskelige maskiner som ikke kunne tenke selv, og som han derfor hadde full kontroll over. Det mente han å kunne oppnå ved å borre et hull i hodeskallen med en drill og injisere et stoff inn i ofrenes hjerner. Ikke helt ulikt hva som ble gjort med enkelte norske psykiatriske pasienter i mellomkrigstiden. Han gikk derfor i gang med drillen, og boret hull i Koneraks hodeskalle, mens gutten sov. Deretter gikk han til nærmeste butikk for å kjøpe seg øl.
Mens han var vekke hadde Konerak våknet, og klart å ta seg ut av leiligheten. Han surret naken rundt på en gressplen utenfor boligblokken. Forvirret. Livredd. Uten å kunne gjøre rede for seg til de to 18 år gamle afroamerikanske jentene som forsøkte å ta seg av han. De forstod umiddelbart at han var skadet og redd, og ringte politiet.
Da Jeffrey Dehmer kom tilbake til boligblokken med to fulle poser med øl, oppdaget han at offeret hans stod på plenen og snakket med to politioffiserer og et par jenter. Den hvite, høye og blonde mannen gikk rett bort til politifolkene, og sa at han kjente den nakne gutten. – Det er min homofile samboer. Han er dessverre ikke helt frisk, og oppfører seg av og til rart når han har drukket. Jeg skal ta meg av han. Dette skal ikke skje igjen, sa han. De to jentene protesterte. – Han er jo mindreårig, sa de. Politifolkene kikket på Jeffrey. Han insisterte på at gutten var 20 år. Han ble trodd. Det hjalp ikke hva de to sorte jentene mente. De to hvite politifolkene hadde tillit til den tilsynelatende rolige og sindige mannen, og lyttet mindre til hysteriske unge jenter.
Politifolkene tok Konerak mellom seg, og geleidet han tilbake til Jeffreys leilighet. Straks de var ute av leiligheten kvelte Jeffrey Konerak til døde. Deretter hadde han sex med det nakne liket. Før det ble partert.
Jeffrey var lykkelig over at politifolkene ikke ba om legitimasjon og sjekket navnet hans mot politiets synderegister. Da ville de oppdaget at han var prøveløslatt fra et fengsel etter å ha fått en dom for seksuelt misbrukt av en ung gutt. Somsack Sinthaomphone. Koneraks bror. Han var også lykkelig over at politifolkene, som hadde vært inne i leiligheten, ikke hadde begynt å kikke seg rundt og tatt seg inn på soverommet. Der lå nemlig liket av 31 år gamle Tony Hughes, som Jeffrey hadde drept tre dager tidligere.
Nå kom politiet nok engang til Jeffreys leilighet sammen med en person som hadde rømt fra den sikre døden. Nok engang opptrådte Jeffrey høflig og samarbeidsvillig. Han innrømmet å ha tatt på Edwards håndjernet under seksuell lek, og sa nøkkelen lå på soverommet. Det var en avgjørende tabbe. Før han fikk sagt mer var en av politiene på vei mot døren til soverommet. For første gang fikk Jeffrey Dahmer panikk. Han forsøkte å forhindre politimannen i å nå frem til døren., men ble holdt igjen av kollegaen. Jaffrey Dahmer var avslørt.
På soverommet fant politioffiser Mueller en boks med polaroidbilder av nakne menn. Han kikket nærmere på bildene og oppdaget at flere var døde, lemlestet og parterte. Bakgrunnen viste at de var tatt i leiligheten. Under sengen fant han en kniv. Offiserene ringte etter forsterkninger, og leiligheten ble gjennomsøkt. Den viste seg å være innholdsrik. I flere frysebokser og plastikkposer fant politiet 11 hodeskaller, avkuttede hoder, et par hjerter og en del andre menneskeorganer, avskårede muskler, to hender, en penis med tilhørende testikler, en del menneskeflesk, og to komplette menneskelige skjelett. Bare for å nevne noe.
Dette var det ikke lett for Jeffrey Dahmer å prate seg bort fra. Han la da også alle kortene på bordet i de påfølgende politiavhørene. Dahmer tilstod 17 drap. De aller fleste mellom januar 1988 og juli 1991. 11 av de drepte var afroamerikanere. Ikke fordi Dahmer var rasist, men fordi han fortrakk unge menn med lite hår på brystet.
Jeffrey Dahmer har fått kallenavnet ”Kannibalmonsteret fra Milwaukee.” Det yter ikke seriemorderen rettferdighet, og skyldes nok de mange ryktene som spinnes rundt en mystisk person som Jeffrey Dahmer. Selv har han kun innrømmet å ha spist bicepsen til et offer. Det kvalifiserer bare så vidt til benevnelsen kannibal. Han drepte, parterte og gjemte kroppsdeler, men ikke for å spise kjøttet eller drikke blodet. Jeffrey Dahmer hadde en merkelig forestilling om at det var viktig at personer han hadde omgang med ikke forsvant, men ble værende hos ham. Følgelig tok han vare på skjeletter og hodeskaller, og enkelte andre kroppsdeler.
Parteringen av likene skyldtes en interesse Dahmer hadde med seg fra barndommen. Han gikk ofte turer i skog og mark, og plukket opp døde dyr ved skogsveien.. Dyrene tok han med hjem og parterte, for å finne ut hvordan de fungerte. Det var nærmest en naturvitenskapelig interesse som tok overhånd og utviklet seg i pervers retning. Hans første drapsoffer holdt på å bli en mannlig jogger, som regelmessig trimmet på en sti i nærheten av Jaffreys hjem. Han fantaserte om hvordan det ville være å holde rundt liket av joggeren, røre ved han, og åpne hans kropp. Ja, Jeffrey, som den gang bare var 17 år gammel, gikk så langt som til å skaffe seg en baseballkølle og ventet på joggeren i et skogholt på det tidspunktet han pleide å passere. Joggeren kom ikke, og den unge gutten gikk skuffet hjem.
Samme år skilte foreldrene seg, og faren flyttet fra hjemmet. Like etter tok moren med seg lillebroren og reiste fra Ohio, hvor familien bodde, til Wisconsin. Den snart 18 år gamle Jeffrey ble boende en stund alene hjemme i familiens hus.
En dag i juni 1978 besøkte han faren på motellet der han bodde og ba om å få låne bilen hans. Han sa han skulle på kino, men kruset i stedet rundt på veiene i nabolaget, inntil han plukket opp en haiker. En nitten år gammel gutt, som var på vei til å besøke sin kjæreste. Haikeren, Steven Hicks, lot seg overtale til å bli med hjem til Jaffrey for å ta noen øl, etter at Jeffrey hadde lovet å kjøre han videre til kjæresten senere på kvelden. Jeffrey Dahmer hadde alltid vært en ensom gutt uten venner. Da Steven ville gå tryglet Jeffrey han om å bli. Steven beklaget. Han hadde lovet kjæresten å komme på besøk denne kvelden, og måtte av gårde. Det var da Jeffrey bestemte seg for å tvinge viljen sin gjennom på den eneste mulige måten. Han drepte gjesten sin med et kraftig slag i hodet, og fullbyrdet drapet med kvelning. Neste dag parterte han liket, og masturberte foran det avsagde hodet, som han tok vare på..
Stevens øvrige kroppsdeler plasserte den unge Jeffrey i sorte plastikkposer, før han senere på natten tok farens bil og kjørte for å kaste posene på en søppelplass. På veien ble han stanset av en politibil. Politimennene hadde sett at han kjørte ulovlig. Politioffiseren sjekket bilen, slik praksisen ofte er i USA. – Hva inneholder disse svarte sekkene, spurte han, og tok hånden på den ene sekken. – Det er bare søppel som jeg er på vei til å tømme, svarte Jeffrey. Det godtok politimannen uten videre. Jeffrey kjørte tilbake til huset hvor han bodde, og begravde restene i bakgården.
Det gikk nærmere 10 år før Jeffrey Dahmer begikk sitt andre mord. I mellomtiden utviklet han en merkelig vane. Han begynte å besøke saunaer for homofile. Vanligvis steder hvor det foregår mye uforpliktende sex. Dahmer hadde ingen interesse av de tradisjonell seksuelle aktivitetene som foregår på slike steder. Han smuglet med seg inn alkohol og sovepiller. Sjekket opp en partner. Tok han med inn i et avlukke hvor de ikke kunne bli forstyrret av noen. Dopet ned partneren med hjelp av alkoholen og sovepillene han hadde smuglet med seg. La seg ved siden av de neddopede mennene, ofte i flere timer, mens han la deres hender rundt sin egen kropp, holdt rundt dem, og lyttet til deres hjerteslag og magelyder. Mennene var så stille, tenkte Jeffrey. De kunne like gjerne vært døde. Det var deilig å ligge ved siden av dem. Den merkelige hobbyen ble til slutt stoppet etter at en mann måtte kjøres til sykehus etter å ha blitt dopet ned med sovepiller. Dahmer fikk forbud mot å besøke saunaen igjen.
Det var nå han for alvor begynte å drepe unge menn. Det første drapet, etter mordet på Steven Hicks, var ikke planlagt. Jeffrey forstod ikke helt hva som hadde skjedd da han om morgenen 22. november 1987, våknet opp på et billig hotellrom med et lik ved siden av seg. Den drepte var 24 år gamle Steven Tuomi, som Jeffrey husket å ha møtt på en bar for homofile dagen før.
Brystkassen hans var smadret, som om noen hadde forsøkt å rive ut hjertet hans. Selv om drapet hadde foregått på et hotellrom klarte Jeffrey å bli kvitt liket uten at det ble oppdaget.
Det neste drapet var bedre planlagt. Jeffrey Dahmer betalte den 14 år gamle prostituerte tenåringen, James Doxtator, for å bli med seg hjem. Dopet han ned. Kvelte han. Fjernet skinnet fra beinene med syre og pulveriserte deretter beinrestene med en hammer.
Nå fortsatte drapene med korte mellomrom helt til arrestasjonen. Handlingene fulgte et fast mønster. Han plukket opp unge menn. Flest sorte, fordi de i følge Dahmer hadde så lite hår på brystet. De ble lokket med til leiligheten med forskjellige argumenter. De fleste ble tilbudt penger for å bli fotografert.
I leiligheten ble de neddopet og kvalt. Etter drapene pleide Jeffrey å legge seg ned ved siden av likene, og plassere deres armer rundt sin egen kropp, slik han hadde gjort med de sovende mennene i saunaen. Deretter tok han bilder av likene, før de ble partert. Det første kuttet med kniven i de døde kroppene var alltid i magen. Deretter puttet han enten hånden eller en mer intim kroppsdel inn i såret. Etter å ha partert likene halvveis, tok han som regel nye bilder. Det var ikke rart politioffiser Mueller ble sjokkert da han så bildene, og endelig, i slutten av juli 1991, fikk satt en stopper for Jeffrey Dahmers morderiske og bisarre oppførsel.
– Nå er det over. Dette har ikke vært en rettssak med forsøk på å slippe fri. Jeg ønsker ikke engang frihet. For å være ærlig. Jeg ønsket å bli drept. Dette var en rettssak for å fortelle verden at jeg gjorde som jeg gjorde, men ikke på grunn av hat. Jeg hatet ingen. Jeg vet at jeg var syk, eller ond, eller begge deler. Nå vet jeg at jeg var syk. Legene har fortalt meg om min sykdom, og nå har jeg en slags fred. Jeg vet hvor mye skade jeg har gjort. Takk Gud at jeg ikke kan gjøre mer skade. Jeg tror at bare Jesus Kristus kan redde meg fra mine synder.
Slik lød seriemorderens avslutningsappell under rettsaken. 17. februar 1992 ble han dømt til 936 år i fengsel. Han sonet bare to av dem. 28. november 1994 arbeidet Dahmer i fengselet sammen med Jesse Anderson, en hvit mann som hadde drept sin kone og forsøkt å kaste mistanken på en afroamerikansk mann, og Christopher Scarver, en afroamerikansk morder som trodde han var Guds sønn. ”Guds sønn” tok loven i egne hender. Han knuste hodeskallene til sine to medfanger. Dahmer døde i ambulansen på vei til sykehuset. Noen måneder tidligere var han blitt frelst og døpt. Hvordan møtet mellom Gud og Jeffrey fortonet seg kvelden 28. november 1994, vet ingen av oss.
