Det mener den israelske professoren Efraim Inbar, som er professor i politiske studier ved Bar-Ilan University og direktør for Begin-Sadat senter for strategiske studier.
Frieord treffer professoren, som har spesialisert seg på strategiske spørsmål i Midtøsten, med særlig interesse for politikk og strategi for Israels nasjonale sikkerhet, på en kafe på et kjøpesenter i bydelen Ramon i Jerusalem. Han understreker sterkt at atomtrusselen fra presteregimet i Iran ikke er over med avtalen Iran har gjort med USA og andre land.
«Selv om Iran holder avtalen, som bare gjelder for 10 år. Hva skjer etterpå,» spør han. «I mellomtiden kan Iran gjøre mange forberedelser som vil sette fart i atomvåpenprogrammet når avtalen utgår. De har dessuten et rakettprogram som kan videreutvikles i mellomtiden».
Inbars konklusjon er skremmende, spesielt når den kommer fra en person som åpenbart vet hva han snakker om. Efraim Inbar er kjent som en av verdens fremste eksperter på strategisk tenkning i Midtøsten, og siteres ofte av internasjonal presse. Konklusjonen hans er at avtalen med Iran kun kan utsette tidspunktet for når Iran kan ha ferdig utviklede atomvåpen, ikke forhindre at det skjer. Og iranerne har god tid.
«Som kommunistene gjorde tror Iran at tiden er på deres side. Men de tror noe mer: De tror at også Gud er på deres side. Derfor har de god tid. I Iran spiser de ikke «fast food». «Fast food» er for Amerika. For Israel er situasjonen farlig. Selv et lite atomangrep kan gjøre stor skade. Israel er et lite land,» minner han om. «Det er mulig å utsette et angrep mot Irans atomvåpenproduksjon, men det kan ikke unngås. Det vil måtte skje før eller siden».
På vårt spørsmål om den politiske debatten om dette spørsmålet i Israel, spesielt konflikten for noen år siden mellom den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu og den da nylig avgåtte Mossad-sjefen, Meir Dagan, som advarte mot å bombe Irans atomvåpenanlegg, svarer Inbar at det er riktig at det var en konflikt mellom tidligere Mossad-sjef Meir Dagan, etter at han gikk av som sjef for Mossad, og Benjamin Netanyahu.
«Men stridsspørsmålet var ikke om Israel før eller siden vil måtte angripe Iran, men mer om når og med hvilke virkemidler. Dagan var imot bruk av fly og mente operasjonene mot Iran måtte skje i hemmelighet ved bruk av andre metoder. Det var ikke et spørsmål om å angripe eller ikke, men om hvilke metoder som var best å bruke for å stoppe dem».
Dagan ville gjøre det med metoder som Efraim Inbar kaller «Clandestine way», med ulovlige metoder, men etisk og moralsk akseptable. «Dersom noen forsøker å drepe deg har du rett til å drepe dem først,» sier han.
Det er kjent blant annet fra boken om Mossad skrevet av Nissim Mishal g Michal Bar-Zohar, en av israels fremste eksperter på etterretning og tidligere medlem av Knesset og Europarådet, som utkom i 2012, at Dagans metoder var drap på iranske vitenskapsmenn som jobbet med atomvåpenprogrammet, sabotasjer av atomvåpenanlegg, og spredning av datavirus. Dagan mente at disse metodene måtte videreføres og at raketter og flyangrep burde vente og kun brukes som aller siste utvei. «Uansett dreier det seg om en krig», mener Inbar, «bare med ulike metoder».
Kan man oppnå noe med å støtte opposisjonen i Iran?
«Det kan i fremtiden bli en revolusjon i Iran, men ikke en evolusjon. Spørsmålet vil alltid være «Hvem har våpen». Opposisjonen kan ikke nå frem med fredelige metoder for å oppnå regimeskifte. Det er mulig å samarbeide med kurdere og andre undertrykte minoritetsgrupper, men det forutsetter at de kjemper militært og er effektive,» svarer Efraim Inbar.
Hvor står Irans allierte, den sjiamuslimske terrororganisasjonen Hizbollah, i dette bildet? I dag kjemper de sammen med den andre allierte av Iran, president Assad i Syria. Gjør det Hizbollah sterkere og farligere for Israel, eller er den islamistiske terrorgruppen svekket?
«Hizbollahs involvering i den syriske borgerkrigen er både positiv og negativ for Israel,» mener den israelske eksperten. «Det negative er at terrorgruppen tilegner seg militær kunnskap fordi dens medlemmer kjemper i større formasjoner og med mer avanserte våpen. Men de kjemper langt fra Israel, og for Israel er ikke det så ille. Dessuten blir mange av deres «soldater» drept, og det er heller ikke så ille for Israel. De har problemer med rekrutteringen, spesielt fra de libanesiske byene. En analyse gjort av en kollega på universitetet, som har gått gjennom lister over døde «soldater» i Syria, viser at de aller fleste er rekruttert fra landsbygden. At de slåss i Syria er ikke så ille for oss,» svarer han, med et lite smil.
Professr Inbar mener at det på sikt er lite sannsynlig med en isolert krig mot Israel startet av Hizbollah. «De har bygget seg opp med raketter levert av Iran og gjemt vekk i tett befolkede områder. Men Irans hensikt med å levere rakettene er trolig at de skal bidra til å skremme Israel fra å angripe Iran, slik at Iran kan fortsette med sin videreutvikling av atomvåpen i fred. Israel vet at et angrep mot Iran vil utløse et rakettangrep fra Hizbollah-stillinger i Libanon,» forklarer han.
Efraim Inbar forteller at Iran ikke jublet da Hizbollah provoserte frem krigen mot Israel i 2006. Iran kritisert sågar angrepet fra Hizbollah. Mange av deres raketter ble ødelagt. «I dag er det lite trolig at Hizbollah ønsker en krig som vil ødelegge Libanon, og de blir uansett styrt fra Iran som ikke ønsker å skusle vekk rakettene nå,» mener han.
Israel har fiender på alle kanter, men også venner som naboer, selv om de ikke annonserer det med den største begeistringen. Nylig ble det underskrevet en avtale med Jordan om jordansk kjøp av israelsk naturgass. «Israel beskytter Jordan. Og Jordan beskytter Israel mot terrorister,» sier Inbar, om forholdet mellom de to naboene, og bekrefter et godt etterretningssamarbeid.
Han mener Jordan er i «good shape». «Abdullah er en god leder, i den forstand at han vet hvordan han skal snu seg for å bli sittende med makten og unngå uro. Da hans far, Kong Hussein, fremdeles var i live, ble det ofte spådd at han snart ville forsvinne, Men han ble sittende i mange år, helt til sin død. Han klarte å holde seg ved makten. På 90-tallet lot kong Hussein skjegget gro for å se litt mer islamsk ut, og samarbeidet med Saddam Hussein. I 2003 gjorde Kong Abdullah det samme, men samarbeidet med USA. Begge var realistiske nok til å inngå samarbeid med den parten de mente var sterkest i regionen på den tiden,» sier han.
Jordan kan imidlertid stå overfor en viktig endring. «Den store flyktningstrømmen til Jordan fra nabolandene på grunn av borgerkrigene og IS sine herjinger kommer til å endre den demografiske sammensetningen av landet. Det palestinske flertallet vil forsvinne, og de jordanske palestinerne vil komme i mindretall, forutsatt at flyktningene vil bli værene i landet og integreres i det jordanske samfunnet, noe som er sannsynlig, fordi Jordan har en annen politisk kultur enn andre arabiske land, der palestinerne er blitt boende i egne områder og bevisst ikke integrert,» mener professoren.