Den aktuelle innvandringsdebatten har sakte men sikkert begynt å bevege seg inn på tabubelagte områder, men det er fremdeles for sensitivt å saklig kunne debattere visse deler av innvandringens konsekvenser.
Det er tydelig at mennesker fremdeles kjenner seg tvungne å hevde det som foreksempel historikeren Dick Harrison gjør – at innvandring er noe som alltid har foregått og har vært til nytte for Europa. Selvsagt er det mye sant i en sånn uttalelse.
Men hvorfor ikke istedenfor granske dagens situasjon og ta opp nåtidens aktuelle problem? For eksempel følgene av en stor innvandring av individer som mangler utdanning og dessuten har en så lav IQ at de må gå på spesialskoler.
Et aksiom (En grunnsetning som aksepteres uten bevis fordi den er allment akseptert, red. anm.) innen økonomisk teori er ‘likhetsaksiomet’, som innebærer at man antar at ulike nasjoner har samme intelligensfordeling (samme middelverdi og standardavvikelser). Men spørsmålet er om dette aksiomet kun er en ønsketenkning eller om det har vitenskapelig støtte.
Svaret på spørsmålet har blitt gitt av to forskere i en viktig bok: IQ and the wealth of nations, av Richard Lynn og Tatu Vanhanen. (2002).
Den publiserte samlingen av nasjoners IQ ble sammenlignet med de respektive nasjoners velstand og deretter publisert på internett. I korthet viser sammenligningen viktige sammenhenger som ugyldiggjør likhetsaksiomets gyldighet.
Intelligensfordelingen (den standardiserte IQ-fordelingen, også kalt klokkekurven eller Gauss fordeling) har en middelverdi på 100 og en standardavvikelse på 15 IQ-enheter.
De resultatene som forskerne har publisert viser til betydelig forskjeller i den gjennomsnittlige intelligensen mellom ulike land:
Flere asiatiske land, som Japan og Kina, har en gjennomsnittlig IQ på 107.
Norge og flere europeiske land har en gjennomsnittlig IQ på rundt 100.
Mange afrikanske stater, foreksempel Somalia, Kongo, Tanzania, Uganda, Sudan, Angola og Rwanda her en gjennomsnittlig IQ på 70. Også flere land i araberverdenen, som Irak, har et gjennomsnittlig IQ-nivå betydelig under det norske.
Disse forholdene får betydelige konsekvenser for Norge; for det første for integrasjonen i den norske skolen, for det andre for arbeidsdeltakelsen.
Elever fra disse landene har skremmende lave utdanningsresultater og alarmerende høy arbeidsledighet. Allikevel marginaliseres problemene av både historikere og politikere.
En kognitiv utviklingshemmet bedømmes idag å ligge på et IQ-nivå på mellom 50 og 70 (ifølge ICD-10). En stor del de nevnte nasjonenes elever har således ifølge vestlige standarder en utviklingshemming som gjør at de må undervises i støtteklasser eller i spesialskoler. Blant norske elever så finner man to prosent innenfor dette intervallet, mens 50 prosent av innvandrerne fra lav-IQ-land befinner seg der.
Den praktiske konsekvensen av disse forholdene er at Norge behøver å utdanne et større antall spesialskolelærere og dessuten etablere et større antall nye særskoler.
Dessuten må nye program og nye pedagogiske metoder utvikles for å motarbeide effektene av stimulifattige miljøer.
Disse og relaterte konsekvenser er på en anmerkningsverdig måte oversett i behandlingen av de elevene som krever både spesiell pedagogikk og spesialutdannede lærere. Om ingenting blir gjort så risikerer vi i fremtiden å få store mengder barn som ikke makter å følge skolenes krav, skulker – og allerede praktisert i større skala – lever av sosialbidrag og kriminalitet når døren til det ordinære arbeidsmarkedet er stengt.